Simon Nilsen, Manndalen i Kåfjord forteller:
«Vi var fire naboer som ble enige om å berge hver sin ku opp til fjellet. Jeg skulle være røkter, og bo alene inntil videre. Hvis situasjonen ble for kritisk, skulle de andre også komme oppover.
Det var snøløst da vi dro oppover natten til 13. oktober, og turen gikk godt. Det var bygd gamme i forveien. Så var jeg alene med dyra et par dager, men jeg så snart at plassen ikke var heldig valgt, den var synlig fra hele bygda.
For sikkerhets skyld gikk jeg lenger opp i fjellet og fant en hemmelig hule. Der var jeg om dagene, men om natta sov jeg med dyrene. Det gikk smått med melkinga, for jeg var uvant.
Men jeg fikk da så mye melk av dyra at jeg levde godt, og jeg måtte slå ut mestedelen.
Simon Nilsen, «Stor Simon», privatfoto
En morgen hørte jeg dur av motorsykler nede i bygda. To tyskere kom kjørende oppover Manndalen. De så meg ikke, men jeg gikk opp i hulen og gjemte meg. Mens jeg holdt på å stelle dyra en sen kveld, hørte jeg snakk og bråk utenfor hytta. Jeg kvakk og tenkte på tyskerne.
Men det var det ikke. Det var to familier fra bygda som søkte ly i fjellet. De hadde i alt 10 barn, fra noen måneder til 11 år. Og det kom flere i nattens løp, så vi ble 18 mennesker foruten kyrne i en gamme som bare var 4×6 alen. Den natten var forferdelig. Barna hylte og kyrne rautet så det gjallet i fjellet. Men jeg fikk avsetning for melka nå, og slapp å slå ut noe.
Tyskerne fant gjemmeplassen vår til slutt, men de fant ikke meg. Da gammen ble brent søkte jeg lenger opp i fjellet og bodde sammen med Hans Skognes en 700 meter lenger inne på fjellet. Jeg bodde sammen med han i 14 dager, og vi hadde godt med mat. Om nettene var vi nede i dalen og hamstret mel og kjøtt fra våre egne kjellere.
Men i lengden ble dette likevel et trasig liv, trangt om plassen og vanskelig med renholdet.
Og så måtte vi «kapitulere». Vi gikk til bygda med tanke på å evakuere sørover.
Bror min, Hans Peder, som hadde vært huleboer sammen med Nils Dalheim, hadde også overgitt seg, og var kommet hjem. Nå ordnet vi oss til ferden. Vi badet og gjorde oss rene, slaktet dyrene og pakket, m.m.
Men så kom det folk fra Skardalen. De sa at det var greitt å rømme til Sverige gjennom Skardalen.
Vi bestemte oss for å følge dem.
Første kvelden kom vi til en lappegamme oppe i dalen. Der var samlet 21 rømlinger. Neste morgen stakk vi av gårde. Alle hadde proviant for en uke, og alt skulle være felles. Alle hadde ski, og det var bra føre. Men det gikk an å gå uten ski også, for det var skaresnø. Jeg sa til Hans Skognes da vi startet at han kanskje ikke kunne få de tre barna sine levende med til Sverige, da de var fra et halvt til fire år. Han overveide saken og vendte hjem.
Vi beregnet å starte og hvile i brakke 117 ved Moskogaisa, og det var to timers marsj dit.
Da vi nærmet oss brakka merket vi at det var folk inne. Og så sannelig fikk vi høre tysk sang der inne fra. Da fikk vi fart på oss til å komme i dekning. Tyskerne hadde hørt tramp av oss og gikk utenfor brakka og skjøt lyskuler og skarpt ut i mørket. Jeg gikk meg fast i et vassholl, og mens jeg sto der hørte jeg kameratene rope til tyskerne at de var bygdefolk, ikke russere.
Tyskerne var redde for at fallskjerm-tropper ville rydde omgivelsene.
Resultatet var at alle overga seg, så nær som fire som kom seg unna. En av dem var Hans Peder. Tre av disse kom, og passerte meg i mørket. Bror min kom sist og jeg fikk stanset han. Vi satte etter de andre så fort vi kunne, men de trodde at vi var tyskere, og for av sted over hals og hode. Vi måtte oppgi å nå dem igjen.
Så var det bare Hans Peder og meg i lag – på øde fjellet i vinternatta. I to timer gikk vi etter at vi hadde mistet de tre. Vi fant et dypt dalføre, en fjellkløft, men det var umulig å komme ned i bunnen. Vi var uenig om hvilken dal det var. Det var mørkt, og vi var ukjent. Men vi var klar over at vi måtte oppgi Sveriges-turen, i alle fall i natt. Kompasset kunne ikke veilede oss, da fyrstikkene var blitt våte. Etter å ha hvilt litt, dro vi oss nedover flogkanten hvor elva bruste nedenunder.
Hans Peder Nilsen, privatfoto
Men nå oppdaget jeg at Hans Peder var trett, og nesten ikke kunne følge med selv om farten var minimal. Men våte som vi var, måtte vi bevege oss mest mulig for ikke å stivne til. Bror min gikk ca. 15 meter bak meg, og jeg måtte passe på han så han ikke mistet retningen eller satte seg ned. Etter som jeg hadde litt forsprang, satte jeg meg ned og hvilte litt til han kunne komme etter. Dermed sovnet jeg inn et øyeblikk. Jeg våknet snart, men min bror var ikke i nærheten. Han hadde sikkert gått forbi meg tenkte jeg, uten å ha kunnet skille meg ut fra steiner og tuer i mørket. Det var rimelig at han var på vei nedover for å lete etter meg.
Hva jeg lette og ropte, fikk jeg ikke svar. Jeg dro meg nedover, men fortsatte å rope og lete.
Dette var natten til 21. oktober. Morgenen var kald med bitende østavind. I den tristeste stemning jeg noen gang har kjent gikk jeg nedover til jeg begynte å kjenne meg igjen. Jeg så Moskogaisa og gikk en omvei ved brakke 117. Lenger nede fant jeg skisporene etter ferden fra i går, og snart kom jeg til lappegammen i Skardalen. De tre kameratene var kommet dit i forveien.
Vi stanset der i to dager. Så kom det beskjed fra storflokken at arrestantene fra brakke 117 var kommet vel hjem. Når Hans Peder ikke var kommet sammen med de andre tre i følget, og ikke kom fram til lappegammen, måtte vi gå ut fra at han var tatt av tyskerne, eller enda verre, at han hadde funnet sin død i den øde fjelltrakten.
En fjellfinn fant liket i august året etter.
Han hadde gått et stykke fra ranselen og skiene. Han hadde nok vært uklar de siste timene.
Nå ligger hans jordiske levninger på Sandeng kirkegård.»
Maud Guttormsen ved gammelonkel Hans Peders gravstein med innskriften Du ble et offer for krigen. Sandeng kirkegård, Manndalen. Foto: Lisa Vangen
Innsendt avskrift av fortelling i boka Finnmark i Flammer: Fortalt av den brente jords egne kvinner og menn fra Nils Petter Nilsen.
Gjengitt med tillatelse av forfatter Gunnar Lothes etterkommer Anna Lothe Lindeberg.
Tusen takk til Maud Guttormsen for lån av bilder av Hans Peder og Simon Nilsen.
Red. Artikkelen er fra bok som ble utgitt i 1950 og inneholder utdaterte betegnelser som fjellfinn og lappegamme. I dag brukes betegnelsen same.