Tekst: Nils-Ole Dalvik
Foto: Ansgar Dalvik
Basert på intervjuer med Dagmar Dalvik og Klara Salo
Søndag 4. oktober i 1964 gikk det et jord- og steinras på Samuelsberg. Raset kom rett på to bolighus, men husene slapp nærmest uskadet ifra raset. Begge husene ble senere revet.
Regnværet hadde vært usedvanlig kraftig, og hadde stått på i over to døgn da morgenen kom søndag 4. oktober.
–Jeg våknet i 6-tiden om morgenen av en drøm om at det gikk ras, og da jeg så ut av vinduet så jeg at det rant flere små bekker mot huset. Hverken før eller siden har jeg opplevd et så kraftig regnvær som stod på så lenge, og den lille bekken Donejohkka som renner rett nord for vår eiendom var blitt forvandlet til en stri liten elv, forteller Dagmar Dalvik. Hun skyndte seg så i morgenfjøset og gav mat til sauene, før hun gikk inn igjen og laget frokost. Denne morgenen ventet hun besøk av Mikal Pedersen, for han og Ansgar skulle kjøre til Tromsø med Peder Roseneng som var syk.
Lengre opp i lia bodde Klara Salo med sin mann og tre barn. Hun var stått opp og skulle ut i skuret og hente inn stampen som hun skulle bade barna i.
–Da jeg kom ut på trappa kjente jeg en veldig kraftig jordlukt, en fæl lukt. Da jeg kom inn igjen sa jeg til mannen min Ragnvald at ”no blir det no verdens ende, for det e så fæl lukt ute”. Så skulle jeg til å sette kaffekjelen på ovnsplata da vi hørte en kraftig dur, liksom fra et jetfly. Ragnvald sprang ut på trappa for å se hva som stod på, og da han så opp mot fjellet så han skredet som kom nedover fjellsiden.
Nede hos Dagmar er Mikal kommet syklende ned i regnværet, og hun har laget til kaffe til han og mannen sin Ansgar.
–Imens dem sitter og drikker kaffe kledde jeg på barna, men Ragnhild (eldste datteren) var allerede utendørs og prøvde sin nye sykkel til tross for det kraftige regnværet. Med ett hører vi en slik kraftig lyd, liksom fra et jetfly. Da vi så ut av kjøkkenvinduet så vi skredet som var på tur. Vi ble stående å se ut vinduet en kort stund før Mikal sa at ”her e det best å komme seg ut!”. Han kledde på seg og ba oss alle om å komme oss ut med en gang. Jeg skulle til å kle på meg selv da jeg ser opp mot fjellet igjen. Da jeg så at raset kom liksom i bølger nedover mot huset, skyndte jeg meg ut med bare en støvel på foten. Vi tok barna med oss , men da vi var kommet ut på veien oppdager vi at besta (Anne Lise Dalvik) ennå var inne i huset. Mikal gikk tilbake i huset og fant besta og fikk henne ut. Da de kom mot veien igjen så jeg at han liksom truet raset og sa noe slikt som ”du får ikke røre folk eller dyr eller hus”. Mens jeg stod på veien begynte jeg å lure på om alle barna var kommet med ut. Ragnhild så jeg ikke, bare sykkelen hennes som lå med veien. Hun hadde heldigvis bare gått opp til tante Signe. Jeg så mot skredet igjen og så da at Anne Martha (Elvenes) og hennes to sønner kom løpende nedover fra huset sitt med skredet bølgende nesten rett bak dem. Heldigvis hadde ikke skredet så stor fart lenger, så de kom seg over et nedtrampet gjerde og i sikkerhet. Gjerdet hadde en ku tråkket ned bare et par dager før, da til irritasjon for Anne Martha, men heldigvis for dem var gjerdet nede da skredet kom. Men tilbake i huset var Anne Martha sin mann, Mikal Rismo. Han lå og sov da raset kom, og våknet vel ikke før raset kom på huset. Da han så raset som var kommet trodde han først at både kona og sønnene var tatt av raset.
Oppe hos Klara ble det full fart da de så skredet.
–Ragnvald tok tre barna med seg, og to av dem lempet han over den strie elva mens han tok den tredje i armene og vasset til livet for å komme over. Selv hadde jeg et barn i armene og måtte også vasse til livet for å komme meg over elva. Neste gang vi så mot raset så vi at den hadde endret retning etter å ha kommet ned til det store berget midt i skogen, så raset kom ikke imot vårt hus. Da raset hadde stilnet og vi så at alt gikk bra, måtte jeg flere snarturer innom huset for å hente klær til barna. Vi fikk så båtskyss over til Løkvoll, og derfra dro vi opp til Kjerringdalen hvor vi bodde noen dager hos mine svigerforeldre før vi flyttet hjem igjen.
Raset kom først mot Anne Martha sitt hus og så på Dalvik sitt hus. Begge husene ble stående selv om raset gikk helt opp under vinduene i første etasje på begge to. Kun et kjellervindu ble knust i Dalvik sitt hus, og det kom litt jord i badekaret innenfor. Uthuset her ble tatt av raset og ført et lite stykke bort fra huset hvor det ble stående på skakke – nesten uskadet. Ansgar sin drosjebil ble tatt, men fløt oppå raset nesten helt ned til sjøen. Etter litt måkearbeid kunne bilen kjøres opp fra fjæra, kun med små skader. Dalvik sitt hus ble fraflyttet etter raset, og ble neste år revet ned og materialene bruk til å bygge nytt hus lenger oppe i dalen. Anne Martha og familien bodde i huset frem til sommeren etter, da ble hele huset flyttet ned mot sjøen.
Anne Martha og Dalviks hus. Anne Martha sitt t.v., Dalvik sitt midt i bildet.
Anne Martha og Dalviks hus. Anne Martha sitt fjøs tv, hus i midten. Dalvik sitt hus t.h.
Dagmar og de tre største barna står ute på raset dagen etter.
Dalviks hus. Kun uthuset ble tatt av raset, som kom ned i leiet rett bak uthuset.