Fortalt av Hans Eriksen
til Nils-Ole Dalvik
-Vi var på seifiske oppe i Finnmarka om sommeren -44 med skøyta ”Daltind”. Det var mye sei overalt i alle sundene og fjordene der oppe, men proviant var det vanskelig å få tak i området på den tiden.. Så vi måtte dra hjem for å proviantere og så gå opp til Finnmarka igjen.
Fast i mine
– Ferden gikk gjennom Stjernsundet til Vargsundet. Det var lørdag ettermiddag, i førstningen av august. Vi så sei i sjøen og satte nota. Da vi hadde tatt opp omkring en tredjedel av nota var det bom stopp, og selv om vi tok hardt i fikk vi ikke mer opp. Vi begynte å spekulere i hvorfor nota stoppa. Var vi havnet ved en grunne? Men etter kartet var det ingen grunne der, og da vi loddet dybden var det over 70 favner dypt. Først da vi så et tysk hospitalskip på Seilandssiden som gikk innsiden av en støtte som merket av for minefelt, begynte vi å få mistanke om at det kunne være en mine vi hadde fått i nota. Vi visste ikke helt hva vi skulle gjøre akkurat da, men så begynte det å blåse opp fra sydvest. Dermed rak vi mot fastlandet, mot Saraby.
Sov mens nota var fast i mina
-Da vi nærmet oss land så vi at folk gikk fra husene og til fjells. Dem var vel redd for at det skulle bli eksplosjon tett oppunder land.
Når vi var kommet inn på grunnere vann kastet vi jernet og fikk dermed fortøyning. Det var nå blitt lørdagskveld, og nota hang fremdeles fast i mina. Vi visste ikke helt hva vi skulle gjøre, så vi la oss å sove, og til tross for situasjonen sov jeg godt den natta.
Da vi våknet om søndagsmorgenen begynte vi å kjenne etter om mina fremdeles var i nota, men den hadde greid seg løs i løpet av natta. Vi drog da nota inn og fikk 9000 kilo med sei i det kastet. Vi hadde nok englevakt den gang, vi ni som var med. Det var skipper Hans Dalvik, Hans Elvenes, Hans Hansa (Malo-Hans sin Hans) og jeg fra Manndalen, Marius Mortensen fra Forsøl var maskinist, Johan Pedersen fra Follesøyhamn, Hjalmar Johnsen, Einar Hansen og Sigurd Isaksen fra Nordnes.
Foto: illustrasjonsbilde