Skrevet av Nils Petter Nilsen. Minner fra mine unge dager.
I «gamle dager» var det ikke uvanlig at ungdommer i Manndalen reiste til sjøs.
Mitt sjømanns-liv begynte egentlig da jeg bare var en liten gutt – i Onkel Hjalmar sin kjeks.
Kjeksen var en tre-roms nordlandsbåt. Onkel Hjalmar tok meg med på sjøen, og så var det gjort. Jeg husker godt da jeg dro min første stor-sei. Da var jeg bare fem år. Liten av vekst og ganske tynn. Vi hadde to par årer, og jeg slet og rodde med de store årene. Det ble jo ikke så effektivt, og Onkel Hjalmar brukte å flire av meg. Det likte jeg dårlig, og rodde i raseri.
Jeg husker da stor-seien satt fast. Det var nifst, jeg trodde selve”styggemannen” hadde bitt på juksa-kroken. Jeg tviholdt på juksasnøret, gråt og ba om at Onkel Hjalmar skulle komme og hjelpe meg. Men den karen lå i framskotten med armene bak hodet. Og han lo…igjen!!!
Vi var på Sokkas – en fiskebanke mellom Cjælo og Steinnes. Jeg likte ikke at han lo, og ”svor” på at jeg skulle få opp styggemannen. Men da seien kom opp til overflaten, så kom han og hjalp til med kleppen for å få fisken inn i båten. Jeg husker at seien var lengre enn meg. Da vi kom på land, og opp til Øvermyra, sa Onkel Hjalmar at fra nå av skulle jeg slippe å slite med de store årene. Han laget et mindre årepar, som var så lett at jeg kunne bruke dem.
Det var da jeg lærte å ro – på ordentlig.
Mange ganger har jeg tenkt at de årene skulle jeg ha hatt som minne. Men som alt annet gammelt ”skrot” så ble de antakelig brukt til opptennings-ved til slutt. Man så ikke verdi av slikt da…….ikke jeg heller.
På folkeskolen gikk jeg annenhver dag i perioder. Grunnen til dette var at jeg var født like etter krigen. (Sammen med masse andre unger.) Optimismen var stor hos folk, og det samme ble barneflokkene.
I Manndalen bygde man så stor skole som mulig, men likevel ble den så liten at den rommet kanskje halvparten av dalens unger …(samtidig i perioder.) Vi hadde derfor skole annenhver dag i perioder om vinteren. Dette passet meg veldig bra.
Onkel Hjalmar og jeg hadde garn i sjøen. (2-netters bruk.) Vi dro garnene annenhver dag –
når jeg hadde skolefri. På det meste hadde vi tre garnlenker.
Rettferdig fordelt ble både utgifter og inntekter. Onkel Hjalmar hadde 15 garn. Og da måtte jo også jeg ha 15 garn. Onkel Ludvik hadde fem hampegarn. De fikk jeg. Så kjøpte min far 10 nylongarn til meg. Da kunne vi ha tre lenker – ti garn i lenka.
Jeg kunne ha fortalt mye om ”smått og stort” fra den tiden, men det er så mye at da ville det ha blitt en historie for seg selv. En ting må jeg likevel ta med: I begynnelsen hadde jeg bare komager som fottøy når vi var på sjøen. Men vi leverte fisken til bygdas handelsmann – Marinius Dalvik. Da han så at jeg rodde i komager, kom han med nye gummistøvler til meg, og sa at jeg kunne betale dem når vi hadde levert så mye fisk at min ”lott” dekket det støvlene kostet.
Ja, vi leverte fisk og tjente penger……..
Oii – en ting til må jeg fortelle om før jeg går videre: Vi hadde jo Onkel Hjalmar sin kjeks. Først rodde vi, så monterte han mast og seil i båten, med ror akter og ei stang framover som vi brukte til å styre med. Det ble kjempe-moderne da han saget hull i båten midskips og bygde vegger rundt hullet – oppover. Fast i denne veggen monterte han en påhengs-motor. Den var av merke ”Rapp” på 2 hestekrefter. Å du søte tid!! Motvind var ikke lenger noe problem……ja med unntak av når Onkel Hjalmar spyttet snus gale veien….
Noe senere kom myndighetene inn og forlangte at båten måtte registreres i ”Register over merkepliktige fiskefartøyer”. Jeg var da ikke lenger ”rorskar”, jeg var sjømann i utenriks fart.
Men jeg må fortelle det her likevel: Mange hadde da båter som ble drevet frem med motor,
og var med i registeret. Jeg ga registerboka til Onkel Hjalmar i gave. Her var Onkel Hjalmar oppført som reder. Han hadde satt «Teisten» som navn på kjeksen. Sjåbakken hadde også båt da. Han var i Øvermyra da jeg kom med gaven. Selvfølgelig var han også interessert i å se på hvordan han var oppført. Han bladde opp – og det virket som om han ble direkte lyn-forbannet. Han sa at registeret var feil. For hans del sto det at reder var Nils Anton Sjåbakken og båtnavnet var ”Gurine”. Sjåbakken sa at hans båt het ”Urine” . Han skulle klage.
Jeg reiste til sjøs da jeg var ferdig med Framhaldsskolen. Avdøde Peder Karlsen på Løkvoll gikk i årevis og flirte av at Onkel Hjalmar opplevde at hans ”rorskar” ikke dukket opp til avtalt tid….(noe som ellers aldri forekom…) Peder Karlsen brukte å fortelle at der gikk Hjalmar og ventet – dag etter dag. Og til slutt fikk han et kort – fra England. ”Rorskaren” hadde reist til sjøs.
Til min unnskyldning må jeg fortelle at dette var i ”gamle dager”. Den eneste telefon i dalen var hos Jetta på Samuelsberg. Jeg hadde jo meldt meg som søker på hyrekontoret i Tromsø, og det kom telefonbud om ettermiddagen. Jeg dro ned, og det var å reise tidlig neste morgen.
Jeg rakk kun å pakke og sove noen timer før jeg skulle reise. Jeg mønstret på M/S ”Torfinn Jarl”. som dekksgutt. På hyrekontoret i Tromsø visste de at jeg hadde erfaring med å styre større båter, og sa at «Du behøver ikke å dra på skoleskip først.»
Jeg hadde nemlig vært på Finnmarka (sei-fiske). Det var om sommeren før jeg var konfirmert. ”Lomstind” het snurperen. Ting som hendte den sommeren er også nok til å fylle en hel bok, så jeg skal bare fortelle litt…. Kåre Egil på Løkvoll var med lenge. Han omkom med ”Jøviktind”, noen år senere.
Det med ”Jøviktind” er egentlig en tragisk fortelling, så jeg skal fatte meg i litt korthet:
Kåre og Hans Dalvik var sønner av eieren – Olaf Dalvik. Olaf var om bord i deres hjelpebåt –
”Ole Henrik”. De hadde satt not vest for Sørøya i Finnmark, og dro fangsten inn. Olaf snakket med Kåre, som var skipper på ”Jøviktind”, og sa at han dro inn til Sørvær i forveien og laget middag til dem når de kom inn. Været var fint – men de kom aldri. Det var ikke et spor etter ”Jøviktind”. Hvis det finnes noen ”havarikommisjon” for ulykker til sjøs, så har jeg aldri hørt at ”Jøviktind” er blitt nevnt. Her er bilde som jeg tok av Hans Dalvik i lugaren på ”Jøviktind”. Han ble også borte da båten forsvant…
John Vangen ble med oss på ”Lomstind” bare ved en tilfeldighet. Vi lå i Sørvær og plutselig ble hele lugaren fylt av kjentfolk. Onkel Peder og John, samt Peder Solberg og Asbjørn – satt i lugaren når jeg våknet opp. De hadde startet med ”Tordis” til Finnmarka for å fiske med juksa. ”Lomstind” var en mye større båt, vi drev med snurpenot. Jeg overtalte John til å mønstre på hos oss når de var ferdig med juksafisket, og noe senere kom han om bord. Vi to hadde en trivelig tid som fiskere. Utenfor hybelhuset i Sørvær bar vi store stabler av gamle fiskekasser opp langs veggen, slik at vi fikk en kamuflert trapp opp til toalettvinduet. Når ”Lomstind” kom opp til Sørvær, brukte jentene å åpne haspene slik at vi kunne lirke opp vinduet og krype inn.
Husmora på hybelhuset var vår verste fiende….. Hun passet på både sent og tidlig, men hun sa også at vi to ikke var så verst…Vi laget ikke bråk og sånt. Nei, det hadde hun helt rett i. Vi to guttene prøvde jo å være så stille som mulig. Bråket startet bestandig når husmora oppdaget oss. Og det var ikke vi som bråket, men husmora !!!
Som tidligere nevnt, ble jeg sjømann tidlig. Jeg reiste til sjøs i utenriks fart som guttunge.
Jeg var så ung at det egentlig ikke var lovlig uten at foreldrene hadde godkjent det.
Min far skrev under på papiret med en gang, men min mor nektet. Jeg maste og maste, og
til slutt la min far papiret fram for mor min og sa: «Skriv under her slik at det blir fred i huset.»
Om Jøviktind
Centre for northern peoples
Seisnurperen «Jøviktind» gikk ned med syv mann sørvest av Sørøya i Finnmark 10. september 1970. Båten var 63 fot og registrert i Rypefjord/Sørøysund med Olaf Dalvik, Rypefjord som eier.
Da båten forliste var været godt, og at båten forsvant svært brått, uten at det kom noen nødmelding. Olaf Dalvik var i hjelpebåten Ole Henrik. Olaf snakket med sønnen Kåre, som var skipper på Jøviktind, og sa at han skulle dra til Sørvær og lage middag mens Jøviktind kom etter. Jøviktind kom aldri. Det ble heller ikke funnet noe ordentlig vrak. Den offisielle sjøforklaringen klarte ikke å fastslå årsaken.
Det ble derfor spekulert i flere muligheter:
- at båten hadde fått nota fast i bunnen og gått ned svært raskt
- eksplosjon eller annen teknisk svikt
- en ulykke som følge av sjøforholdene
- at Jøviktind kunne ha blitt rent i senk av et annet fartøy, slik enkelte pårørende mente
- involvering av et fremmed militærfartøy, noe som aldri ble dokumentert
I 2009, nesten 40 år etter forliset, ble spørsmålet om å finne og heve vraket tatt opp i Stortinget. Stortingsrepresentant Jan-Henrik Fredriksen viste til at det var mange uavklarte sider ved sjøforklaringen. Han pekte også på vitneobservasjoner av norsk og russisk marineaktivitet, blant annet undervannsbåter, i området på tidspunktet for forliset. Statens havarikommisjon for transport opplyste at de ikke har planer om å realisere en heving av Jøviktind eller å foreta nærmere undersøkelser av ulykken.
Tragedien med Jøvikstind rammet Manndalen hardt. Eier av båten Nils Olaf Dalvik var sønn til Ole Erik og Anne Elise Malene Nilsen Dalvik. Hans to sønner Kåre og Hans Dalvik samt Kåre Egil Larsen og Toralv Joramo fra Manndalen mistet livet i forliset. I tillegg omkom Roy Olsen fra Rypefjord og Hans Johansen og Herulf Nyheim fra Badderen i Kvænangen.
Trykk på linkene nedenfor for mer informasjon:
Jøviktind-forliset ble aldri gransket – kystogfjord.no
Skriftlig spørsmål – stortinget.no
Forlis : Barentshavets uløste gåter
