Fortalt av Hans Eriksen
til Nils-Ole Dalvik
Vinteren -59 rodde jeg på fiskeskøyta ”Ole Henrik” med Nils Olaf Dalvik som skipper utenfor Tufjord (på Rolvsøy) i Finnmark. Det var mye dårlig vær den vinteren, og værmeldingene meldte ikke så mye om kuling, men mest bare storm og orkan. Det var sjelden det var kuling og fiskevær.
Men så en morgen i februar vekket han meg i 4-tiden og sa at det var stilla no, så vi skulle gå ut nå. Han ba meg om å starte motoren så skulle han selv koke kaffe. Jeg startet motoren, og gikk ned for å drikke kaffe i lugaren før vi startet på utturen.
Det var litegrann sydvest-drag i lufta, men det var svært lite. Ut til fiskeplassen utenfor Tu-båan var det halvannen time med gåing. Ved halv seks-tiden var vi begynt med garndragningen, og vi drog så ilen og halve garnet, resten var slitt av. Garnene hadde stått lenge i sjøen, med mye sjøgang. Vi gikk så til andre enden, men da vi kom nær til den andre enden hørte vi at han slo stygt under hekken, men det var ingen som reagerte noe særlig på dette. Så gikk pæra i dragarsola, og jeg gikk ned i kahytten for å hente ny pære. Da hørte jeg at det slo kraftig igjen under båten, og jeg tenkte at jeg skulle se over rekka når jeg kom på dekk igjen. Når jeg så over rekka i akterenden så jeg at roret var borte. ”Roret er borte,” ropte jeg til skipperen. ”Det går ikke an, vi har overhalt den og skiftet nye rorlåser sist sommer,” svarte han. ”Nå, kom å se,” svarte jeg ham. Da forsøkte han å veive på rattet, men det nyttet ikke – roret var borte.
Rorløs utenfor Tubåan
Så ber han meg om å komme opp og andøve båten etter bruket så lenge det går an, så skal han begynne å rope etter redningsskøyta. Mens vi drog opp bruket forsøkte jeg å følge etter bruket slik at vi kunne ta inn bruket, men etter å ha fått opp seks garn røk resten av bruket. Imens hadde skipperen forsøkt å anrope redningsskøyta uten å få svar. Men etter en stund anroper Hammerfest Radio oss og lurer på hvorfor vi anroper redningsskøyta. Når de hører om problemet så lover de å formidle videre til redningsskøyta. Kort tid etter anroper redningsskøyta oss og spør om hvor vi er og hva som feiler. ”Vi er rorløse utenfor Tu-båan”, svarer vi. ”Vi er der om to timer,” svarte de.
Mens vi venter på hjelpen anropes vi av Hammerfest Radio igjen. ”Har dere hørt værmeldinga?” spør de. Nei, vi hadde ikke hørt siste meldingen, vi jobbet jo for å få dratt garnbruket. ”Det er meldt om orkan fra sydvest,” sier de. ”Nå, den må bare komme,”svarer vi.
Etter kort tid begynte det så å fise litt ifra sydvest, og etter hvert ble det såpass vind at vi klart holde båten på været med mesanseilet oppe. Da så vi at redningsskøyta kom mellom Ingøya og Rolvsøya, det kvitnet av og til, vi skjønte det var den som kom. Men så kom han med han, med snekov, vind og sjøfokk. Skipperen stod i rorhuset mens vi var to mann på akterdekk og styrte med mesanen. De andre var i lugaren og måtte bare bli der. På dekk var det umulig å gå, da kunne man fort blitt blåst over bord.
Ledsaget av redningsskøyta
Imens hadde redningsskøyta funnet kameratbåten vår og spurt om vår posisjon. De fortalte at vi var lengere vest av dem. Kort tid etter var redningsskøyta attom oss, og kom bare noen meter fra oss og forsøkte å konferere med oss. Men orkanen brølte så det var umulig. Radioen var eneste mulighet, og da avtalte de at vi skulle forsøke å ordne mesanen slik at vi kunne manøvrere oss til Kjøpsvika under Sør-Øya. Vi ordnet mesanen slik at vi kunne styre mot Kjøpsvika, så ropte vi til skipperen at nå kunne han bare begynne å gå.
Vi tok oss så fremover mot Kjøpsvika, og det gikk bra over Røstbotten uten noen brekninger, men dekket var ofte fylt med vann. Redningsskøyta kom hele tiden tett etter oss. Når vi så kom på Kjøpsvika var det smulere farvann selv om det var sjørokk så høyt som fjellene. Redningsskøyta kom så tett inntil oss og tok oss på slep til Akkarfjorden.
Men dem ble ikke liggende der om det var orkan, de startet til Havøysund igjen.
Foto: illustrasjonsbilde