Thorvald Joramo forteller om da han var med på ”Saga”, og ved to tilfeller ble beskutt.
Fortalt til Nils-Ole Dalvik
-Jeg var 18 år dette året, og hadde reist i omkring to år med Erik Dalvik på ”Saga”. De andre som var med var Peder Nilsen, Harald Steinlien, Harald Hansen (Seljeskog), Eilif Larsen, Arthur Soleng, og en kar fra Langnes. Disse var fast mannskap på ”Saga”.
Angrepet på forsommeren
-Første gang vi ble angrepet var når vi var på vei inn til Hammerfest om forsommeren. Det kom et fly innover fra havet og skjøt mot oss uten å treffe oss. Tyskerne på land i nærheten besvarte skytingen, men de traff ikke flyet. Hvorfor flyet skjøt på oss vet jeg ikke, men vi hadde ofte hørt om fiskebåter som ble beskutt. Flyene kom som regel inn fra havet, antakeligvis fra hangarskip lenger ute.
-Da oljetankeren på Rypefjordneset ble angrepet av engelske fly var vi på land i Hammerfest. Tyskerne ville ha oss i tilfluktsrom, men vi ville heller se på angrepet og brannen, og gikk ikke i tilfluktsrom som vi var bedt om.
Angrepet utenfor Latøya
-Virkelig alvorlig ble det da vi ble angrepet utenfor Latøya høsten -44 mens vi dro seinot. Da kom det et lite jagerfly, trolig var det et engelsk fly – vi kunne se runde merker under flyvingene. Hadde flyet kommet fem minutter tidligere så ville neppe skipperen ha overlevd angrepet. Han stod da i rorhuset mens vi snurpet nota. Rorhuset var pepret med skudd, og døra var skutt slik at den var omtrent kuttet i to. Heldigvis hadde han selv kommet på dekk for å hjelpe til med å dra inn nota. Vi hadde bare fått inn litegrann av nota når vi ser flyet som kommer innover. Selv stod jeg og så på flyet og merket meg at han begynte å sikte seg inn på oss. Da åpnet jeg døra på kappa, og med det samme jeg så at det lyste foran på flyet så stupte jeg inn gjennom kappedøra. Det samme gjorde karen fra Langnes, men før han kom seg i dekning ble han truffet i det ene øret og mistet øreflippen. Da han kom ned i lugaren hadde jeg lagt meg i nederste køya. Han tok tak i meg og spurte ”er du død?”. Jeg svarte ikke først, men han ristet hardt i meg i igjen og spurte ”er du død?”. ”Nei”, sa jeg, ”jeg er ikke død”. Da hoppet han også i samme køya, han hadde ikke lyst å ligge i samme køye som et lik. (På forhånd hadde vi snakket om akkurat slike angrepstilfeller, og vi mente det var best å legge seg lengst nede i båten, og i ly bakom nota hvis den var i ferd med å trekkes. Vi mente at kulene neppe ville gå igjennom nota som var i ferd med å snurpes.) Så kom også Artur Soleng ned. ”Alle har ikke overlevd nå, for noen skrek sånn på dekk”, sa han. Harald Hansen var også kommet ned i lugaren. Han var blitt truffet i begge leggene, men til tross for det så kunne han stå på bena.
Mannskap og båt skadet
Straks flyet hadde sluttet å skyte sprang jeg opp på dekk. Ikke var jeg redd, jeg tenkte vel egentlig ikke så mye på det heller. En av mannskapet ropte ”nå synker vi!”. Han kom opp fra maskinrommet, og han så ikke ut for han tilgriset av olje. Oljetankene var skutt lekk, og det visste seg at det var oljen som fylte opp i maskinrommet, og ikke vann som de trodde først. Men båten hadde også fått flere kulehull under vannlinja. Harald hørte også ropene på dekk, han trodde også at noen var blitt skutt og drept. Han ville også opp på dekket til tross for at han var skadet, men da han var på tur opp trappa, svimte han av og falt rett ned i lugaren. Da brakk han venstre ben nesten helt av. Han fikk et stygt åpent bruddsår og blødde mye. Vi fikk løftet han opp fra lugaren og la han oppå romluka. Vi forbandt han for å stoppe blødningen. Så begynte vi å signalisere til en annen båt, ”Duen” av Talvik som lå i nærheten. Den kom ikke først, men da ble jeg sendt opp i masta for å signalisere derfra. Da kom ”Duen” til hjelp. Straks jeg var nede på dekk ber Erik meg om å hente opp Arthur fra lugaren. ”Han må opp å lage båre til Harald”, sa han. Vi la Harald på båra som ble laget, og førte han over på ”Duen” som tok han og Eilif Larsen med inn til Hammerfest. Eilif Larsen var blitt skutt i armen, men kula gikk heldigvis mellom begge beina i armen. Karen fra Langnes ble igjen om bord, hans øreskade var ikke så ille at han måtte dra på sykehus.
Berget båten og seien
-I nota var det ennå mye sei, omkring 25 tonn viste det seg. Spørsmålet var om vi skulle slippe den eller ei. Men ikke tale om at vi åpnet nota. Vi håvet inn sei, og la seien mer over på ene siden av båten slik at kulehullene på andre siden ble over vannlinja. Så fikk vi berget seilasten, og den var med på å berge båten. Men oljetanken var jo lekk, så vi måtte bruke ”Siri” til oljetank. (”Siri” var en 10 liters blikkbøtte, ofte brukt som toalett ombord.) I den fylte vi på olje fra et reservefat vi hadde på dekk og som var uskadet. Fangsten leverte vi i Snefjord. Da vi hadde levert fangsten, ville vi ungdommene fortsette fisket, det var jo mye sei overalt. Men skipper Erik ville ikke. ”Nå har vi fått nok, vi går hjem”, sa han. Så vi gikk hjemover.
Skadet for livet
Harald Hansen lå omkring fem måneder på Hammerfest Sykehus etter skuddramaet. Derfra ble han evakuert med båten ”Vefsn” til Harstad, og siden til Hognfjorden i Vesterålen. Skadene hadde merket ham for resten av livet. Enka etter han, Gerda (92), forteller at han enkelte ganger plukket ut beinsplinter fra den ene leggen, dem kom liksom frem av og til. Han var også igjennom flere operasjoner.
Foto: Nils Solvang, redigert av AI