Isak Kvitfjell

Innledning

På 1970 og 80-tallet var navn som Bieraš Ovllá, Buljohk Áne og Bikkul Ánte vanlige i Olmmáivággi (Manndalen) selv om samtalene foregikk på norsk. Navnene var en helt naturlig del av dagliglivet og kulturen. Går man til andre steder finner man at dette er en muntlig navnetradisjon som er vanlig i samiske områder. Tradisjonen går ut på å bruke et eller flere navneledd foran fornavnet. Det vanligste var at man satte et foreldrenavn foran fornavnet når man omtalte en person. Jeg kan bruke min bestemor som eksempel. Hun ble alltid kalt Málu Siinná. Málu var mor til Siinná. En annen ganske vanlig variant var at man satte et stedsnavn foran personnavnet. (Fullstendig tabell med samiske navn og navn på norsk på www.nordligefolk.no). 

Selv om tradisjonen har vært benyttet over store geografiske områder, er det gjort lite undersøkelser eller dokumentasjon av tradisjonen. Jeg har i dette prosjektet ønsket å dokumentere bruken av den samiske navnetradisjonen rundt Lyngenfjorden. Prosjektet har handlet om innsamling av navn og å finne informasjon om bakgrunnen for navnene.

Ifølge Rasmussen (2012) gikk de fleste av de opprinnelige nordsamiske navnene ut av skriftlig bruk på 15-1600-tallet. Samtidig viser hun til at det fantes en parallell muntlig navnetradisjon siden 1600-tallet. I de få artiklene jeg har kommet over om dette temaet, sies det at det var vanligst at fars navn blir brukt foran egennavnet. Det nevnes noen unntak, som at morens navn alltid brukes når barnet er født utenfor ekteskap selv om faren er kjent (Solem 1933:56). 

Figur 1: Undersøkelsesområdene avmerket med oransje skravering

Antall og eksempler på navn
Totalt dokumenterte jeg 356 personer med samisk tradisjonelt navnemønster, dvs. navn som hadde minst to ledd. Det var 280 i Olmmáivággi, 68 i Dálusvággi (Olderdalen) og åtte i Lyngen. I tillegg til navn fra foreldre og steder, fikk noen også navn fra ektemake, slekt og annet. Av de 280 dokumenterte navnene i Olmmáivággi er det 129 kvinnenavn og 152 mannsnavn. 

Figur 2: Fordeling av førsteledd i navn fra Olmmáivággi fordelt på kategorier

I Olmmáivággi ser vi at foreldre er den klart største gruppen av førsteledd i navnet. Hele 78,7 % av personene har fått navn etter foreldrene. 114 personer har fått førsteleddet i navnet etter mor og 107 har fått førsteledd etter far. Det var 35 personer som hadde et stedsnavn som førsteledd. Det kan se ut som det var vanlig at folk litt i utkanten av bygda ble nevnt med stedsnavn. Eksempler er Váddj Ántun og Skuole Hánsa. En annen type navn er fra steder utenfor bygda. Folk som flyttet inn fikk noen ganger med seg stedsnavnet fra hjemplassen. Eksempler er Gáivuon Biera, Buljohk Áne og Ittarvuon Juhán (Stedsnavnene kan søkes opp på norgeskart.no).

Det var sju personer i Olmmáivággi, som hadde navnet fra sine ektemaker i førsteleddet. For to av personene er både det tidligere navnet og det nye navnet dokumentert. Jánna fra Vatnet het først Ján Iŋggá Jánná. Hun giftet seg med Migá som bodde ved Steinmoen. Etter det ble hun Migá Jánná. Čor Iŋggá Peder bodde i  Áhkavággi (Kjerringdalen) da han var ung. Mora Iŋgá var fra Čorru, en høyderygg i Áhkavággi. Så giftet han seg med Bikke Johánná i Hánnosiida. Johanna var datter av Bigge. Peder flytta til Johánná sin hjemplass og etter det ble han Bikke Peder. Hva som gjorde at bygda ga disse personene nye navn når de giftet seg, har jeg ikke funnet informasjon om.

Bilde: Da Bertus Iŋgá i Olmmáivággi delte av sin kunnskap for prosjektet gjorde hun det på samisk.

Det var 15 navn i gruppen kalt “annet” i Olmmáivággi. Navnene her har ulik opprinnelse. Noen personer har fått navn fra boligen de bodde i. Et eksempel er Mártá, datter av Biehtár Ovllá. Ovllá slo seg ned i Gáiskeriidi. Ifølge familien stod det en brakke etter veiarbeid på eiendommen da Ovllá kjøpte den. Ovllá la torv på brakka for å isolere den og brukte den til bolig. Bygningen ble kjent som Bráhka, Mártá vokste opp i den og ble derfor kalt Bráhke Mártá.

En annen skikk som kan nevnes er at eneste datter eller sønn i en familie ofte ble kalt Bárdni (gutt) og Nieida (jente). Et eksempel er Girst Iŋggá Nieidá. Bestemora het Girste og mora Iŋggá. Jenta selv het Marie på norsk. Et annet eksempel er Ánton, som etter andre verdenskrig ble omtalt som Sjåbakken på norsk. På samisk het han Mihk Áne Bártni. Han var eneste sønn av Áne, som igjen var datter av Migu.

Navn fra mor eller far – geografiske forskjeller

I Dálusvággi så vi at andelen av personer med førsteledd i navnet fra mor, var under halvparten av de med navn fra far. Resultatene fra Olmmáivággi var derimot at mors og fars navn var omtrent jevnt fordelt. I et upublisert notat skriver Qvigstad (ca 1950) at mors navn i førsteleddet har vært vanlig i Olmmáivággi, Sørfjorden i Ullsfjord og kanskje i Kautokeino. Hvorfor skiller disse stedene seg ut? I utgangspunktet har jeg tenkt at Olmmáivággi er/har vært et sted med veldig høy andel samisk befolkning og sterk samisk kultur. Selv etter flere tiår med fornorskning hadde ca. 80 % av befolkningen i Olmmáivággi samisk som dagligspråk omkring år 1900 (Bjerkli og Thuen 1998). Indre Sørfjorden i Ullsfjord hadde en samisk andel på omkring 90 %  i år 1900 (Larsen 2008:124).

Men hva så med Storfjord? Storfjord hadde en høy andel samisk befolkning på 1800-tallet, men i folketellingen for 1930 var andelen som ble regnet som samisk 26 %. Antallet med samisk som dagligspråk bare 16 %. Hvis man sammenligner dette med hele Kåfjord, var antallet som ble regnet som samisk der på 50 % og antallet med samisk som dagligspråk var 45 % (SST 1930). Når man i tillegg vet at det var i indre deler av Kåfjord, Olmmáivággi, Skárfvággi og Gáivuonvággi at andelen samisk var høyest, ser man at Olmmáivággi skiller seg mye fra Storfjord i 1930. 

Bilde: Peder Mathisen i Dálusvággi hadde stor kunnskap om samiske navn

Hvis vi tar et blikk tilbake til Dálusvággi, mener jeg at utviklingen jeg har skissert for Storfjord, også passer inn der. En rask gjennomgang av folketellinga 1900 for strekninga Numedalen til Gáivuonorrid (Kåfjordbergan), viste at av 46 husstander, var en eller begge hovedpersonene finske/kvenske i 17 av dem. I Olmmáivággi fant jeg i folketellinga 1900 to husstander der en hovedperson hadde finsk/kvensk etnisitet.

For å oppsummere tenker jeg meg at på steder der samisk språk står sterkt, står også den tradisjonelle samiske navnetradisjonen sterkt. I denne tradisjonen kunne mors navn like gjerne brukes som førsteledd som fars navn. Dette sier sannsynligvis også noe om at kvinners stilling tradisjonelt har vært sterkere. Motsatt tenker jeg meg at på steder med sterkere fornorskning og mindre andel samisk befolkning, får norsk navnetradisjon mer gjennomslag. I norsk sammenheng føres navnet konsekvent gjennom farslinjen. Jeg antar at dette kan ha fått innvirkning på den samiske tradisjonen også.

Hva med kvenske navn?

Imerslund (bl.a. 2010) har skrevet om kvensk navnetradisjon i Nordreisa. Tradisjonen hun beskriver er ganske lik den jeg beskriver i Lyngenområdet. Da kan det spørres om noen av navnene jeg har samlet inn kan være kvenske? Kvenske navn i Nordreisa har imidlertid kvenske/finske ord i seg og har også spesielle finske endelser (-i, -in, -en). Jeg har ikke funnet noen slike navn i Kåfjord. 

Gamle førkristne navn?

Mange av navnene som er brukt i samisk navnetradisjon kan man fra et norsk ståsted kjenne igjen ut fra likheten til skandinaviske/kristne navn. Eksempel på slike navn er Biret, Inga, Jovnna og Niilás. Men jeg mener det også finnes navn som ikke har så klare paralleller til skandinaviske navn. Eksempler på dette er Nigu, Begas, Billá og Málu. Min teori er at noen av disse kan være gamle førkristne samiske navn, som kun har overlevd i muntlig tradisjon. Et av navnene som for meg høres gammelt ut er Bikkul. Bikkul bodde i Áhkavággi og er oppført med navnet Berit Eriksen i folketellingene. Bikkul ligner ikke mye på det norske navnet Berit.

Enkelte navn som brukes på norsk har en stor variasjon av samiske paralleller. Navnet som på norsk var Berit, kunne på samisk være Biret, Binná, Billá, Bio, Bigge og Bikkul. Peder på norsk kunne på samisk hete Biera, Bieraš, Biere, Bierran, Piersa, Pierso, Biehtár, Pede, Begas, Begaš, Pelle, Petta, Pette, Petto og Biede. Jeg mener det er godt mulig at flere av disse har bestått i århundrer og er opprinnelige samiske fornavn.

En muntlig tradisjon

Dokumentasjonen viser en utbredt tradisjonen i Lyngenområdet med spesielt foreldrenavn foran egennavn. Omtrent alle personer hadde slike navn og navnene var kjent og ble brukt av alle. Samtidig hadde alle et norskt “offisielt” navn. Det norske navnet ble brukt i dåp, giftermål og i offentlige dokumenter. Imidlertid hadde den norske skriftkulturen lite med dagliglivet å gjøre. Veldig mange, i hvert fall fram til andre verdenskrig, kjente ikke kulturen eller navnene som offentlige myndigheter gjorde bruk av. 

Et nokså kjent historie fra Olmmáivággi kan fungere som eksempel. Det var sånn at en fra myndighetene kom til Olmmáivággi og ville ha tak i Peder Øverli. Han prøvde å spørre en mann i nabolaget om han visste hvor Peder Øverli bodde. Mannen svarte: “Nei, eg veit ikke. Spør Bikke Peder, han kommer der”. De innvidde hadde da fått med seg at Peder Øverli var det offisielle navnet på nettopp Bikke Peder.

Et annet eksempel på kulturkollisjonen er mer alvorlig og symboltung. Min mors onkel, Kristiinná Ovllá, var i en lang periode graver på kirkegården i Olmmáivággi. Det var vanlig at folk kom og ville se grava til noen litt uti slekta, men ofte kunne de ikke finne den. Problemet var at de bare kunne det samiske navnet på slektningen, mens på gravstøttene sto de offisielle norske navnene. Ovllá var kjent både i bygda og kommunen og hadde fått med seg de offisielle navnene. Når han tilfeldigvis var der, kunne han vise dem til rett grav. 

Fornorskning og videreføring

Tradisjonen med samisk navnsetting gikk sterkt tilbake etter andre verdenskrig. Men de som allerede hadde fått seg tildelt et navn, beholdt det videre. De “gamle” navnene ble brukt på samisk, men også på norsk da majoriteten av befolkningen gikk over til å snakke norsk. Roggi Jákob bodde i Roggi i Dálusvággi. Han ble for mange Gropa Jakob. Et annet eksempel er Máret Ovllá fra Áhkavággi. Han ble etter hvert til Máret Ola og til Mart Ola på norsk. Noen navn har sannsynligvis kun eksistert i norsk språkdrakt. Et eksempel fra Olmmáivággi er Brøyte Ivar som kjørte brøyteplogen i bygda på 1960-80-tallet. 

Málá Tor (f. 1952, Àhkavággi) er sønn av Ján Ingg Áne Málá. Tippoldemoren til Málá, Jánná var født i 1818. Tipp-tippoldebarnet, Mála Tor er en vandrende viderefører av navnetradisjonen. I dag tar også noen unge i Lyngenområdet tilbake sitt tradisjonelle samiske navn. Bare tida vil vise om og eventuelt i hvilken form tradisjonen videreføres.

Av:  Tor Mikalsen/ Málu Siinna Jámpu Ture / Rávnná Márry Turru

Les full rapport med alle detaljer her….

Prosjektet har fått økonomisk støtte av Sametinget og Troms og Finnmark fylkeskommune

Kilder

 
Bjerkli, Bjørn og Thuen, Trond 1998: Om bruken av Svartskogen i Manndalen : rapport utarbeidet for Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms. B. 1

Imerslund, Bente 2010: Kvensk navnetradisjon. I Speculum Boreale Nr 13. Skriftserie fra Institutt for historie og religionsvitenskap. Universitetet i Tromsø

Larsen, Birgit 2008: Giftermål og etnisitet. Samer, nordmenn og ekteskap i Karlsøy 1770-1900. Dr. art avhandling Univ. i Tromsø.

Rasmussen, Siv 2012: “Navn i det nordlige Sápmi på 1500 – 1600-tallet – eller navnene som forsvant”. I Navne og skel – Skellet mellom navne, Rapport fra Den femtende nordiske navneforskerkongres på Askov Højskole 6.–9. juni 2012.

SST 1930: Folketellingen i Norge 1930. Fjerde hefte. Samer og Kvener. Andre lands statsborgere. Blinde, døvstumme, åndssvake og sinnsyke. 

Solem, Erik 1933 [1970.]: Lappiske rettsstudier. Oslo–Bergen–Tromsø.

Utrykte kilder
Qvigstad, Just K. ca 1950. Ms.8° 1466 «Lappiske personnavn og slektsnavn» (notathefte)

Bilder av de fleste informanter i prosjektet:

Tilleggsinformasjon