Bååstede – tilbakeføring av samisk kulturarv

På 1800- 1900-tallet ble det samlet inn 4200 gjenstander fra hele Sápmi til Universitetets Etnografiske museum i Oslo, som senere ble del av Kulturhistorisk Museum. Gjenstandene ble etter hvert deponert til Norsk Folkemuseum. Denne samiske samlingen i Oslo ble i hovedsak innsamlet før man hadde egne samiske institusjoner. Samarbeidsavtalen Bååstede- tilbakføring av samisk kulturarv ble ble signert av Sámediggi/ Sametinget, Norsk Folkemuseum og Kulturhistorisk Museum i 2012. 1 juni 2019 ble denne historiske avtalen om tilbakeføring av rundt 1600 gjenstander fra Norsk Folkemuseum og Kulturhistorisk museum til de samiske museene i Norge, underskrevet i Guovdageaidnu/Kautokeino.

Den tilbakeførte kulturarven skal innlemmes i sine opprinnelige språk- og kulturmiljø, og blant annet bidra til revitalisering av kunst- og kulturuttrykk, duodji og språk. Slik blir gjenstandene en viktig kunnskapsbase for det samiske folk, som gjennom tidene har mistet mye som følge av fornorskning og krig.

24 gjenstander til Sámi albmogiid guovddáš / Senter for nordlige

Sámi albmogiid guovddáš / Senter for nordlige folk er forvalter av regional sjøsamisk kulturarv og kulturelle uttrykk, og får tilbakeført 24 kulturhistoriske gjenstander som er blitt registrerte samlet inn i vårt virkeområde. Dette omfatter  Kvænangen, Kåfjord, Storfjord, Lyngen, Balsfjord, Ullsfjord, Tromsø- og Bardu-området.

Gjenstandene representerer både materiell og åndelig kultur. De har tilhørighet i regionen, i kommuner og i samfunn, og når gjenstandene plasseres i en kulturell og historisk sammenheng bringer de kunnskap og viten om levekår, økonomi, stedstilknytning, og kulturell tilhørighet.

Gjennom gjenstandene formidles duodji- og håndverkstradisjoner, livsgrunnlag og ressursbruk knyttet til naturalhusholdning og tradisjonell næringsutøvelse som jordbruk, fiske og fangst og reindrift. De er samtidig bærere av tradisjonelle former, symbolikk, ornamentikk og troselementer. Dette er av stor verdi for den regionale befolkningens kulturforståelse, lokale kultur og identitet. De bidrar til å fortelle vår kystsamiske historie og møter mellom folk og kulturer.

Presentasjon av gjenstandene

Duodji- og håndverkstradisjoner  

En del av gjenstandene som Davvi álbmogiid guovddáš/ Senter for nordlige folk får tilbakeført, kan knyttes til forskjellige duodji- og håndverkstradisjoner. Slike tradisjonelle gjenstander kan fortelle oss mye om menneskenes evne til å tilpasse seg, og skape utfra ressurstilgang. Samtidig gir de oss identitet og tilhørighet til samisk kultur, som i fornorskningsperioden holdt på å forsvinne ut av vår hverdag. Tradisjonell kunnskap gikk tapt, både hvordan vi lager redskaper og hvordan vi bruker dem, og hvilken betydning slike gjenstander hadde for tilhørighet og identitet, til natur, landskap, steder, og i forståelse av hvordan hele tilværelsen hang sammen.

NFSA.1113  Guottahat / beltering

Guottahat / beltering. Foto: Anne-Lise Reinsfelt / Norsk folkemuseum.

Guottahat / belteringen er laget i støpt messing. Den er dekorert med relieff, en rund plate med et fabeldyr, bøyle i kanten og tverrstilt øye i motsatt retning. Bredden er 6.2 cm og tykkelsen 4 mm. Belteringer ble festet i beltet og gjorde det enkelt å ha nødvendig utstyr som kniv, saks og sysaker lett tilgjengelig i utøvelse av hverdagens duodji og annet arbeid. Niibeguottahat er betegnelse brukt i eldre museumsprotokoller, og beskrives brukt i beltet som en knivholder. (Káren Elle Gaup, 29.6.2017).
NFSA.1113 guottahat / belteringen er innkommet til Universitetets Etnografiske Museum i 1908 fra diakon i samemisjonen Bertrand M. Nilsen. I brevet fra Nilsen, som inkluderte liste over innsamlede gjenstander (22/1908), står det at denne belteringen er funnet på Duikkášmuotki/ Alteidet, Návuotna/ Kvænangen, Nord-Troms. Disse områdene har vært, og er fortsatt, sommerbeiteområder for reindriftsfamilier fra Kautokeino. Eieren av belteringen er ukjent.

NFSA. 1573 Nállogoahti / nålehus

Nállogoahti/ nålehus er tradisjonelt brukt til å oppbevare synåler og senetråd i. Selve nállogoahtien/ nålehuset er laget av horn/ bein, og har en nålepute av skinn og klede som kan trekkes inn i huset. Nåleputens skinnsnor har en perle av horn satt inn i overkant av nålehuset, i enden er det festet en ring av horn.  Lengde på nålehuset er 22,2 cm, og ringen i enden er 2,3 cm. Både nålehuset og ringen er ornamenterte.

NFSA. 1574 Nállogoahti/ nålehus har innskrift: O J N. 1910, som indikerer at gjenstanden erlaget i 1910. Den ble innsamlet i Sálašvággi/ Tromsdalen, Romssa/ Tromsø og solgt til Universitetets Etnografiske Museum i 1918 av emissær Lars Larsen.

Nállogoahti/ nålehuset er en praktisk gjenstand som er lett å bære med seg. Gjenstanden forteller også om historiske nære relasjoner og samhandling mellom reindriftssamer og fastboende samiske befolkningsgrupper.

Fotografiet viser en kvinne som arbeider med duodji, og som viser frem sin beltering i horn til fotografen. I belteringen er det festet nødvendige duodjiredskaper som nålehus og saks.

Fotografiet er fra Anna Grostøls samlinger (Norsk Folkemuseum). Grostøl var lærer og folkelivsgransker som samlet kunnskap om husflid og håndverksteknikker og arbeidsformer fra hele landet. Samlingen inneholder fotomateriale og notater fra hennes arbeid i Troms og Finnmark 1947 – 1955.

NFSA. 1568 Duhpátbursa / tobakkspung

Tradisjonelt har punger og poser blitt laget i forskjellige størrelser og utforminger etter hva de skulle brukes til. De ble ofte fint utformet og vakkert dekorerte. Små punger ble ofte båret rundt halsen for å frakte forskjellige verdisaker og annet, slik som fyrtøy og tobakk.

NFSA. 1568 duhpátbursa/ tobakkspungen er laget av reinskinn og dekorert med rødt ullstoff og sikksakk bord i gult og blått, og dusker av ullgarn i rød, gul og blå farge. Pungen lukkes med et bånd av tvunnet ullgarn, og har en skinnsnor den henger i. Lengde 20 cm og bredde, uten dusker, 13,5 cm. NFSA. 1568 ble innsamlet i Sálašvággi/ Tromsdalen, Romssa/ Tromsø og solgt til Universitetets Etnografiske Museum i 1918 av emissær Lars Larsen.

To unge samiske menn med tobakkspunger og piper. Tittel: Lapper. Norge. Postkort skapt av Mittet & Co, mellom 1900 og 1910. Universitetsbiblioteket i Bergen

NFSA. 3138  Niikun/ båndgrind

Båndgrinder har vært viktig i tilvirkning av nødvendige tekstiler som blant annet komagband og i grenevevingens renningsprosess.

Denne lille niikun/ båndgrinda laget av horn. Den bærer preg av å være mye brukt og er blitt reparert med ståltråd. Lengde er 12,2 cm. og bredde 7 cm, den har 12 spalter med dobbelt sett med hull. NFSA. 3138 ble samlet inn fra Ytre Bakkemo gård, Biertávárri/ Birtavarre, Gáivuotna/ Kåfjord, og innkom til Norsk Folkemuseum i 1952.

Klestradisjoner

På Norsk Folkemuseum finnes det lite gjenstandsmateriale fra sjøsamiske klestradisjoner som er registrert å være fra vår region, unntatt noen tradisjonelle luer, komagband og komager, deler av klesdrakten som også gikk senest ut av bruk.

NFSA. 2630  Birasgahpir (dievddo gahpir) / mannslue  

Birasgahpir / mannslua er sydd av blått ullstoff og kantet nede med rødt og gult ullstoff. Rød dusk av ullgarn på toppen. Høyde 17 cm, diameter 18 cm. Denne herre/gutte- luetypen er beskrevet brukt i kystområdene av Nord Troms og Finmark. Lua er innsamlet i Romsa/ Tromsø området, og er innkommet til Norsk Folkemuseum i 1950. (Deponert fra Universitetets etnografiske museum).

NFSA. 2631 Nisson gahpir/ kvinnelue. Foto: Norsk Folkemuseum

Nisson gahpir / kvinnelua er en lua i kysetype av blått ullstoff og dekorert med blomstermønstret bomullsstoff og silkebånd, med en hvit blondekant framme. Høyde fra fronten og opp: 13 cm, diameter 16 cm. NFSA. Dette er en kvinneluetype som tradisjonelt er brukt av flyttsamebefolkningen som kom ned til kystområdene. Lignende lue av kysetype er også brukt i kystområdene i Nord Troms og Finnmark. Kvinnelua er innsamlet i Romsa/ Tromsø området, innkommet Norsk Folkemuseum i 1950. Deponert fra Universitetets Etnografiske Museum.

NFSA. 0475 Vuoktasoađis/ hårnål

Vuoktasoađis/ hårnålen er laget i bein med to utstikkere og dekorative utskjæringer i enden. Lengde 9,4 cm og bredde 2 cm. Gjenstanden ble innkjøpt i Romsa/ Tromsø området i mars 1907, til Universitetets Etnografiske Museum av fru Ingertha Hagemann, enke etter skogforvalter Axel Hagemann.

Vuoktasoađis – hårnål innehar både praktiske og estetiske betydninger. Den er praktisk for å holde håret på plass, og kan fortelle om menneskenes behov og evne til også å dekorere en liten, enkel gjenstand.

NFSA. 2544 Sirpe / sigd 

Sirpe / sigden består av et blad av jern naglet til treskaft. Bladets lengde er 21,5 cm og bredde 2,8 cm, skaftets lengde 24,3 cm og bredde 3,6 cm. Gjenstanden er innkommet til Norsk Folkemuseum i 1949, innsamlet av språk og kulturforsker Asbjørn Nesheim. Den er blitt brukt i Moskavuotna/ Ullsfjord (Sørfjorden), Ivgu/ Lyngen.

Sirpe er også blitt benevnt som sennegressigd. Gjenstanden forteller også om klestradisjoner, den ble mye brukt til skjæring av sennagress som var en nødvendighet i fottøyet, og som ble skiftet regelmessig. Fra Ole Thomassens beskrivelser: «I Lyngen tilberedes sennegress kun på den måte, at den skjæres med sigd og bindes i samme form som kornbånd, dog ikke nær så tykke bånd som kornet. Hvert bånd deles da i to parter fra overbindingen av mot toppen. Begge parter tvinnes sammen som tau og kalles bilgábealli. To sådanne bilgábealli flettes da med en liten fingerlang flette sammen i toppen og danner da den såkalte suoidnebilgá. Disse tørkes og er da ferdige til bruk». (Thomassen 1999: 65-66).

Jakt og fangst

Beskrivelser fra tidlige tider forteller at regionen var rik på villrein, bjørn, oter, rev, ekorn, bever og ryper, og stedsnavn som for eksempel Goddejávri/ Villreinvannet og Čavkkus/ Oteren gir informasjon om jakt og fangstområder. Arkeologiske funn forteller om en utbredt jakt- og fangstkultur der pelsdyrhandelen ga god økonomisk utbytte. Pels ble omsatt på markeder og gjennom skatteoppkrevere. Skolelærer Ole Thomassen gir gode beskrivelser av fangstredskaper og bruken av disse i gamle dager, i Lappernes forhold, 1999, s. 78-86.

Blant gjenstandsmaterialet som skal tilbakeføres finnes det jakt og fangstutstyr som var viktige i tradisjonelle næringsutøvelser, og ble ofte tilvirket av jegere og håndverksutøvere lokalt.

NFSA. 1728 Riššagohppu/ svovelkopp med fyrtøy 

Denne lille riššagohppu/ svovelkoppen er utskåret i tre og inneholder svovel, fyrtøy og er et fint eksempel på redskap man laget ut fra behov. Fyrtøyet ble oppbevart i egen pose, dollabursa, sammen med fyrstål og et lite stykke flint. Riššagohppu / svovelkoppens mål er 3 cm i diameter og høyde 1,2 cm. Den er innkommet til universitetets etnografiske museum fra Oamasvuotna / Storfjord i 1931.

NFSA. 3130 Bivdoávvi osiiguin / jaktbelte med utstyr

Bivdoávvi osiiguin/ jaktbeltet med utstyr består av 3 horn, en liten beholder av bein og en skinnpung som er festet med lærreimer til et vevd band. Et av hornene er ornamentert, og innfelt i jaktutstyret er innskriftene: a)IONACD c)ON.

Jaktutstyret er er brukt i Moskavuotna / Ullsfjord (Sørfjorden), Ivgu/ Lyngen. Den er innkommet til Norsk Folkemuseum i 1952. Ifølge Språkforsker Konrad Nielsens beskrivelser av jaktuttstyr i Lappisk ordbok. Systematisk del, bestod slike jaktutstyr av: «krutthorn, knallhorn, kulepung hvori også stry til å pusse gevær med, to kruttmål av reinhorn (det lille til fugl, det store + det lille til bjørn), i midten et kruttmål til fugl, med en tapp til å regulere kruttmengden». (Nielsen 1979: 392 (170).

NFSA. 2546     Buoiddaruovdi / røyskattsaks

Buoiddaruovdi / røyskattsaksen er smidd og klinket, og består av en fjærstålkonstruksjon med buer som klapper sammen ved kontakt med en bunnbrikke. Høyde 8 cm, bredde 10,2 cm og lengde 25,5 cm. Ole Thommasen (1999:80) beskriver at også større dyr som bjørn, ulv, jerv, rev og oter ble fanget i lignende saks. Skinn fra store og små dyr var av stor betydning i pelsdyrhandelen. Buoiddaruovdi / røyskattsaksen er innsamlet av dr. Asbjørn Nesheim i Biertávárri/ Birtavarre, Gáivuotna/ Kåfjord, 1949. Den er innkommet til Universitetets Etnografiske Museum i 1949. Nesheim ble som ansatt som bestyrer for den nylig opprettede samiske avdelingen ved Norsk Folkemuseum i 1951.

NFSA. 1416 Čeavrastohkka / oterstokk, oterfelle

Trekantet čeavrastohkka / oterstokk, oterfelle med separat del til agnfeste, laget av tre med tvunnet tau og jernnagler. Lengde 115 cm, høyde 75 cm og tykkelse 14 cm, og lengde agnfeste er 36,5 cm. Čeavrastohkka / oterstokken, oterfellen er fra Bassevuovdi/ Helligskogen, Oamasvuotna/ Storfjord. Den ble kjøpt inn til Universitetets Etnografiske Museum i 1912 av diakon Bertrand M. Nilsen.

Skolelærer Ole Thomassen, beskriver bruk av čeavrastohkka / oterfelle i Lyngen Herred i sine nedtegnelser fra 1896-98:

Oter fanges også med den såkalte stokk – čeavrastohkka- en slags fallinnretning anbrakt i åpningen av hullet, hvor oteren om dagenhar sitt tilhold og består av to ca Meterlange trestokker av bjerketre, i den ene ende festet sammen med en gjenge. Indre siden av begge stokker er forsynt med ca 5 cm lange jernpigger. Den ene av disse, grunnstokken, festes godt med stener tvers over hullts åpning, hvorimot den andre, øverstokkens ene ende med dertil anbrakt stentyngde balanseres opp således, at når oteren begynner å trenge seg inn i hullet, faller stokken ned og oteren klemmes derimellom.

Thommassen 1999. Lappenes Forhold s 80-81

Åndelig kultur

Blant mennesker som alltid har levd i nær kontakt med naturen blir deres åndelige forestillinger sterkt preget av dette. I samenes verdensbilde var naturen fylt av makter og krefter som menneskene måtte forholde seg til. Den fysiske og åndelige kontakten med naturen var nødvendig for å leve, det var i naturen de fant sine holdepunkter.

Åndelig kultur har basis i våre regionale landskap og de livsvilkår som har formet verdensbilder, tro og livssyn, som fortsatt er med oss i dag. Gjenstander som tilbakeføres er bærere av elementer fra gammel samisk naturreligion, skikker og tradisjoner. Helbredelsestradisjoner er viktige elementer i dette, noe et koppehorn illustrerer.

NFSA. 3129 Guhppenčoarvi / koppehorn

NFSA. 3129 Guhppenčoarvi/ koppehorn er av horn og er forseggjort med tilskåret tut og er ornamentert med striper øverst. Lengde 10,5 cm og øverste bredde er 5 cm. Gjenstanden er blitt brukt i Njoaski / Njosken, Moskavuotna / Ullsfjord. Den er produsert av Ole F. Nilsen, Sørstraumen, og er innkommet til Norsk Folkemuseum i 1952.

Koppehorn ble brukt til helbredelse / kurering. Kopping som metode til helbredelse er beskrevet av Ole Tommassen i Lappernes forhold : «Kopping anvendes under sådane tilfeller når smertene samlet seg mere på et bestemt sted i legemet, og ble anvendt der hvor smertene hadde sitt sete for eksempel ved hodepine, ryggsmerter, brystsmerter, smerter i armene og til tider ved øye- og ørebetennelser «. (1999: 116).

NFSA. 0139 Einnostanávvi / spådomsbelte

Einnostanávvi/ spådomsbelte er en gjenstand vi betegner som svært unik. Den knyttes til samenes gamle naturreligion. Fra vår region er dette en sjelden, særegen og kostbar gjenstand, og det er stort at den tilbakeføres til det området den hører hjemme i.

Einnostanávvi / spådomsbeltet er et bredt skinnbelte, med påmonterte skinnsnorer med skinnposer og steiner (bergarter/gemmer/jett) med fossile avtrykk. Det er ca. 54,5 cm lang og 5,4 cm bredt. Beltet er ornamentert med symbolske figurer innrisset i læret: hjerter gjennombrutt med linjer, et altseende-øye i en trekant med kors på sidene og streker i forskjellige lengder. I alt fire stener og åtte små skinnposer, eller stykker av slike, var påmontert beltet. Einnostanávvi / spådomsbelte er fra Bassevuovdi / Helligskogen, Oamasvuotna / Storfjord. Spådomsbeltet er fra ca. 1750 og innkommet til Universitetets Ethnografiske Samlinger i 1903.

Dette einnostanávvi/ spådomsbeltet er benevnt som Kvindebælte af Læder og runering i eldre museumsprotokoller. Det er blitt beskrevet som brukt til helbredelse og til å se inn i fremtiden. Yngvar Nielsen, historiker og leder for Ethnografisk Museum, 1877-1916, har beskrevet einnostanávvi/ spådomsbeltet: » Gjennom Konferense med QUIGSTAD er det senere brakt paa det rene, at den slik at tage Varsler om kommende Ting ved at se gjennem et Kvindebælte, virkelig har vært kjendt av Lapperne, om en kun sjælden nævnt. Sååledes er det rimligt, at der her er erhvervet endog et meget værdifuldt Stykke, der belyser gammel Lappisk Overtro». (Nielsen 1907: 94f.).

NFSA. 1579 Šiella/ sølvkule, sølvdolp

NFSA. 1579 Šiella/ sølvkule, sølvdolp er laget av sølv og har ringfester i begge endene samt en flat ring i nederste feste. Kulens lengde er 3,4 cm og diameter 1,3 cm. Šiella/ sølvkulen ble innsamlet i Sálašvággi/ Tromsdalen, Romssa/ Tromsø, og solgt til Universitetets Etnografiske Museum i 1918 av emissær Lars Larsen. Šiella / sølvkuler er blitt beskrevet som beskyttende og lykkebringende amuletter, og som komsekuler. (Begrepet njiehceboallu brukes også om slike komsekuler. Referanse: Duodjeinstituhtta, Kautokeino. Káren E. Gaup, 22.5.2017).

Sølvkuler, sølvdolper er også brukt som pynt på silbarahka/ sølvkrager. Ole Thommassen  beskriver silbarahka/ sølvkrager i Lyngen:  «På samme måte utstafferes (med kråkesølv) et klesplagg, som kun bruktes omkring halsen av kvinnene, og hvis kanter rakk et lite stykke nedover brystet, skuldrene, hals og rygg, dog ikke så langt ned at man behøvde armhuller. Den ble kun brukt til stas, og var forarbeidet av mørkeblått klede med sterk for innvendig … Den festedes fortil med små kulerunde sølvdolper, som tjente til knapper. Den var kantet som oftest med forsølvede kantebånd og langs kanten, samt omkring halsestykket var der også festet ovenfornevnte sølvdolper. Dens navn var silbarahka». (Thomassen 1999: 40).

På denne silbarahka/ sølvkragen som er opplyst å være fra Senja i Troms, kan man se samme type šiella/ sølvkule, sølvdolp festet til den oppstående kragen.

Kopier

 Davvi álbmogiid guovddáš/ Senter for nordlige folk skal få kopier av to gjenstander i Bååstede prosjektet.

NFSA. 3655 Rátnu/ grene

Denne rátnu/ grena med fargerike mønsterstriper er produsert av Nils Oppervoll, Olmmáivággi/ Manndalen, Gáivuotna/ Kåfjord, 1958. Grena er i naturfarget og farget

hjemspunnet garn, og har grå bunn og to alternerende mønstrede striper i fargene svart, hvitt, rød, gul og turkis. Den har rød listu, bredere striper oppe og nede. Lengde 2, 10 m og bredde 1,40 m.

Denne grena med fargestriper viser en tradisjonell bruk av farger. På 1920-tallet ble det mulig å få tak i fargestoff i pulverform -kjøpfarger- til farging av garn og stoff. De var iposer og skulle kokes sammen med en viss mengde vann, soda og salt. Grener med flere klare farger i stripene, hearvaránut, var vanlige til 1950-tallet.

NFSA. 1570 bearalčikŋa silbaboaluin/ perlekjede med sølvkule

Bearalčikŋa silbaboaluin/ perlekjede med sølvkule er laget av kulørte glassperler tredd på hyssing. Kjedets lengde: 37 cm, perlenes diameter er 0,9 cm. Midt på perlekjedet er det tredd inn en sølvkule med 5 små ringer. Denne typen sølvkuler er også kjent som komsekuler, beskyttende og lykkebringende amuletter.

NFSA. 1570 ble innsamlet i området Sálašvággi / Tromsdalen, Romssa / Tromsø av emissær Lars Larsen, og solgt til Universitetets Etnografiske Museum i 1918.

Gjenstanden viser til sammenheng mellom åndelig og materiell kultur. Slike kjeder ble bruk som beskyttelse bl. annet ved å henge på barnets komse.